Vår nydelige familie. Endelig samlet igjen, vel overstått.
Operasjonen er over.
Jeg våkner opp på intensiven, og får god omsorg og smertelindring av en flott, svensk sykepleier. Jeg vet jeg er ferdig, men er helt i ørska. Min kjære er på besøk til meg, men det husker jeg ikke. Legen som opererte meg, kom også innom. Jeg husker det var en som strøk meg på armen, og sa til sykepleieren; »Hun er ikke våken enda nei». Jeg hører han godt, og tror jeg er våken. Endelig åpner jeg øynene, og han sier: «Der er du ja. Operasjonen var vellykket, og du er ferdig.» Operasjonen tok 4,5-5 timer, og etter en stund på intensiven ble jeg trillet til rommet mitt, på Transplantasjons-avdelingen.
Fortsatt litt i ørska, men glad for å være ferdig.
Jeg tenkte på Emilie da jeg kom på avdelingen, og gledet meg til å snakke med henne. Hun lå på operasjonsbordet i 6,5-7 timer, og vi var veldig spente på hvordan dette ville gå framover. Operasjonsdagen ble det bare facetime-møte, og det var godt å se og høre Emilie.
Gråtkvalt og lykkelig fikk jeg prate med Emilie på FaceTime.
Min kjære mann, min nydelige minste jente og min fantastiske mamma, gjorde alle en uforglemmelig jobb på Rikshospitalet. De gikk fra Emilie sitt rom til mitt rom, og tilbake igjen. Den ene her og de andre der, og motsatt. De trillet oss, hjalp oss med forflytning og påkledning, tok oss med på luftetur, fant mat til oss, og satt å så på når vi sov.
3 generasjoner❤️❤️❤️❤️
Hjemreisen.
Dagene på sykehuset går, og vi er begge på beina. Emilie blir raskt kvikk, og det er rart å føle at hun plutselig er den friskeste. Hun får farge i kinnene, kreatininen blir lavere enn min og matlysten hennes er på topp.
Jeg føler meg sånn midt på treet, men er klar for å dra hjem, en uke etter operasjonen. Jeg prøver å pakke kofferten min, men det er slitsomt, og gleden over å skulle dra hjem er delt. Burde jeg være en natt til? Jeg er jo bare sånn midt på treet.. Avgjørelsen blir at jeg skal dra hjem, for å få hvile godt der.
Det var forferdelig vondt å dra fra Emilie og John på sykehuset. Det blir tårevått og trist for alle sammen, men det er viktig å få ro og hvile etter en stor operasjon, noe jeg følte jeg tengte.
Tårene fortsatte i bilen på veien hjem. Jeg var ikke sikker på om jeg ville dra, men tenkte at det var lurt. I bilen på vei hjem, kjente jeg på magesmerter, men tenkte at det var den lange bilturen som ga meg smertene. Jeg var ikke særlig pratesyk i bilden, ikke glede og lykke, men tristhet og savn. Savn etter Emilie og John, savn etter tryggheten på Rikshospitalet. Men det skulle gå helt fint å komme hjem, og gleden over å komme inn i eget hus, med egen hjelp, var en god følelse.
Jeg la meg på sofaen hjemme, og følte meg glad og lettet over å være hjemme, men samtidig syk og redusert. Magen ble liksom ikke helt bra, og jeg orket hverken mat eller drikke. Jeg jå på sofaen, og mamma var der med Linnea og meg. Det var ikke mye selskap i meg, for å si det sånn, siden jeg var både kvalm og hadde vondt i magen.
På kvelden begynte jeg å kaste opp, bare sånn uten forvarsel. Jeg var ikke kvalm som ved omgangssyke, at kvalmen bygger seg opp, men hadde jevn kvalme og magesmerter hele tiden.Det å kaste opp med operasjonssår gjorde meg redd og engstelig, og aldri har det gjort så vondt å kaste opp. Jeg var sikker på at alt revna, og mamma måte hjelpe meg å lage et sånt støttehånkle som jeg hadde på sykehuset. Dette presset jeg mot magen, mens jeg kastet opp. Og det ble dessverre til ar jeg fikk god bruk for dette håndkledet. Nå fikk jeg bare mer og mer vondt i magen, og alt jeg prøvde å spise og drikke, kom bare opp igjen.
Torsdagen gikk også i samme stilen, og natt til fredag ringte jeg til Rikshospitalet. De ville ha meg inn igjen, så jeg skulle bli hentet med taxi kl.05.30 fredags morgen. Mamma hjalp meg fra kl.04.30-05.30, for at jeg skulle bli klar til taxien kom. Nå var jeg betydelig dårligere, kraftigere smerter og en intens kvalme hele tiden. Og så var det bare å vekke Linnea for å si hadet til henne, som stakkars ble helt overrassket over at mamma skulle dra igjen.
Mamma fulgte meg ut til taxien, vinket hadet til meg, som gråt og hadde det helt grusomt akkurat da. Dette ble den verste bilturen jeg noen gang har hatt, med kvalme, redsel, smerte, fortvilelse, tristhet og engstelse. Hva er det som er galt?
Inne på Rikshospitalet igjen, og formen er dårlig.
Nå var det nye blodprøver, nye undersøkelser, både røntgen og ct, for å finne ut hva som var galt med meg. Jeg var alene på rommet da jeg kom inn igjen. Jeg hadde forferdelige smerter, lå på rom alene, var engstelig og redd og kastet opp dag og natt. Dette var helt forferdelig, og er dager jeg ikke husker så mye fra.
Nye prøver hver eneste dag.
Det eneste som hjalp litt, var å sitte i dusjen.
Mamma kommer.
Jeg var grusomt sliten nå, etter 4 døgn med oppkast, og satt mye av tiden min i dusjen, både dag og natt.
Denne søndagen ble bedre enn forventet, siden min kjære gode mamma kom tilbake til Oslo. Hun klarte ikke å gå hjemme og tenke på hvordan jeg hadde det. Hun hadde fredagen godt i minnet.
Stooor glede og takknemlighet for at mamma kom.
Det går enda to døgn, med smerter og oppkast, og sykepleierne vil legge inn sondenæring på meg. Prøvene er dårlige nå, og både elektrolytter, kaliumverdier, kreatinin og væskebalansen har unormale verdier. Hjertet slår seinere, pulsen blir lav, og blodtrykket er svingende. Jeg er skikkelig utenfor, sliten og trøtt, sover mye, gråter mye og får mye medisiner av ymse slag. Alt for å prøve og få bevegelse i mine tarmer.
Her får jeg kontrastvæske, og gjøres klar for CT.
Inn i trommelen, for å se om alt er bra med tarmene mine.
Mandag og tirsdag går også til smerter, ubehag og oppkast, men mamma tar meg med ut flere ganger. Jeg prøver å gå litt innimellom, men er mest i rullestolen disse dagene.
Nydelig sommervær gjør godt, selv om alt var vondt, så var det godt å komme ut.
Her ligger jeg i gresset, og nyter sol og varme.
Prøver å slappe av ute med mamma. Ser ikke særlig god ut.
På tirsdag kveld måtte jeg prøve to biter føde igjen, og spiste litt rundstykke. Dette viste seg å bli vendepunktet, for det ble første gang på 6 døgn at ikke maten kom opp igjen!! Det ble stor glede, og heldigvis fikk mamma oppleve det også, og ikke bare det vonde.
Nå kunne jeg begynne å skrive opp inntak av mat, uten oppkast.
Onsdags morgen følte jeg meg som ett nytt menneske. Maten fra tirsdag kveld kom ikke opp igjen, og jeg sov gjennom natta. Jeg var så god, at jeg glemte bort at jeg var nyoperet, og bare hadde en nyre. Mamma og jeg tok turen ned til Ullevåll Amfi, og var på café. Dette ble et fantastisk vendepunkt, og alt ble raskt bedre.